TEITING

Er jeg den eneste som tenker det når en kvinne er gravid? Jeg mener det å si "shake your babymaker" når fruen er gravid istedet for "Shake your moneymaker". Jeg kan da ikke være den eneste? jeg har en lei tendens til å si det sene kveldstimer når fruen tar med seg den søte rumpa si ut av senga for å gå på do. Da kan jeg bare ikke dy meg. Da er det enten snakk om gode gamle plystre-plystre eller så kommer det en strategisk uttalt "SHAAAAKE YO BABYMAKAH!".
- Marlene setter dog ikke serlig godt pris på dette, og man kan jo undre seg hvorfor.

Jeg var da så heldig at jeg ble stoppet i en politikontroll i dag. Jeg hadde kjørt for fort sa dama. Jeg sa "Uffdaaaa, hvor for fort da?". Alt for fort svarte damen. Faktisk så fort at jeg mistet lappen i 3 måneder. Og det, det er ganske så balle det. Jeg mener... Når man ligger en kilometer over grensen for å beholde lappen mener jeg virkelig at de teite blåkledde kan være et medmenneske og se at personen er veldig opptatt og stresset og heller bare gi dem et forenklet forelegg. Men neida. Trønderkjerringa med grinete uttalelse på alle ordene hun sa hadde ikke noe lyst til å være barmhjertig. Og jeg var ikke sur eller noe i den dur. Jeg var så glad så glad, smilte og var hyggelig. 
Måtte alle som tar fartsmålinger brenne i helvette.

Sånn ellers vil jeg egentlig bare få med midt i her at kjæresten min er den beste i verden. Jeg trodde, og var redd for, og gruet meg veldig til at hun skulle ble sur, men det ble hun ikke i det heletatt - og da var det egentlig greit. :D <--- Smily. Ikke ofte man ser det her på denne bloggen.
Kjæresten min var faktisk så awesome at hun grillet mat til meg og hadde det klart til jeg kom hjem fordi jeg måtte jobbe overtid. Besteste bestekjæresten i verden. Og hvis hun ikke har lest dette før det har gått et minutt fra hun begynte å lese så skylder hun meg et kyss!

Sånn bortsett fra det var vi på jordmorstime i dag. Den gikk jo... greit I guess? Fruen ble spiddet mer enn en nålepute på en kinesisk klesfabrikk. Jordmoren hadde ikke akkuratt.. Sikteegenskaper som man kan belønne så Marlene fikk cirka 4 ødelagte blodårer, ga for lite blod og endte opp med såre armer og dritvondt.
Jeg, som da har sprøyteskrekk fra helvette fikk ikke inntrykket mitt av nåler forbedret.
Babyen hadde det bra hørtes det ut som, hjertet gikk som en firetakterstmotor med rundt 3000 omdreininger. Og det er ganske fort altså.

Men nå sier denne teitingen hadet for denne gang, og jeg kommer sterkere tilbake når jeg gidder.

Hæiaaaa blogeeeeeen. I daaaaaag har jeg spist liksom sånn derre derre lunsj og sånn da vet duuuuu.. det så sånn ut som det heeer.

Neida, jeg bare kødder. Jeg har ikke tenkt til å blogge som en artikulært hemmet person med downs og dust. Eller ca 80% av alle blogger man kan lese. Jeg har tenkt til å blogge som den gode gamle teitingen jeg er. Det er dog noe vanskeligere å blogge med en kravstor gravid forlovede, men jeg skal da jaggu gjøre så godt jeg kan denne gangen også. Jeg spørr akkuratt samtidig som jeg skriver dette hva min frue vil nat jeg skal blogge om. Hun sa hva jeg vil...

DET VAR JÆVLA KONKRET DU!

Da har jeg tenkt til å blogge om fargen begunder, sangen "Inni en fisk" og promp.
- Du er ikke voksen før du kan innrømme at du er barnslig. 

Men jeg vet sannelig ikke om jeg skal skrive om det engang. Tankene klarer ikke å manifistere seg. Ordene vil ikke bli blabbet av fingrene mine. Jeg vet sannelig ikke hva som er galt med meg.. Jeg har mer lyst til å skrive om den nyeste fancye barnevognen fremfor alt det arge inne ad meg. Jeg som var en sinnablogger før i tiden a gitt. Hvor har det blitt av hatet? Hvor har det blitt av temperamentet i ordklaviaturet? Du spørr meg, jeg spørr deg. Jeg tror ikke vi vil komme noen vei.

Jeg tror jeg har blitt smittet av min frøken. Hun smitter meg med alt annet for tiden, hormoner, plager og humør, så hun har sikkert ubevist smittet meg med mammablogger instinktet også. Det er sannelig ganske rart altså.
Men fullblods pappablogger har jeg dog ikke tenkt til å bli. Jeg skal holde meg på den samle sti og kun blogge om ting som er totalt urelatert til noe fornuftig.
- Så godt det lar seg gjøre.

SÅNN BORTSETT FRA DET...
Så skal jeg og fuen på jordmortime i morgen klokken 12.00. Det blir artig. Jeg syns alt med den lille inne i bakeriovnen hennes er artig. Artig artig artig. Så da får vi vite litt om dupp og litt om plopp regner jeg med. Blir mye mer spennende når vi skal lære om ting som pusting og veer og smerter og sånne ting. Så lenge man kan holde alle nåler unna meg så er jeg fornøyd, så jeg satser på at jeg ikke har samme blodtype som noen i verden, og ihvertfall ikke fruen. Hadde ganske lite lyst til å donere blod, selv om jeg selvfølgelig hadde gjort det om min frue hadde trengt en skvett.

Jeg hadde egentlig tenkt til å laste opp en sånn html coutdown thingty til hvor lenge det var igjen av svangerskapet, men den gang ei. Fruen som jeg nå ser på kiler meg på brystkassa og ser egentlig ganske tilfreds ut, så jeg har ikke tenkt til å bryte atmostfæren med å spørre henne om masse ting hun må ordne for meg.

Jaja, kanskje en annen gang da. 

Atter en dag, atter en stund, atter en time. Bare på de sekundene jeg har brukt til nå har det blitt født ufattelig mange mennesker, mange har dødd, mange har funnet det mennesket de kommer til å være sammen med for alltid. Mange har fått dagen sin ødelagt, mange har fått dagen sin løftet til nye høyder. 
Dagen i dag er ganske spesiell. Ikke for meg - eller for noen jeg kjenner, men for noen. For meg er det ganske stas å tenke på. Selv de dagene jeg har det som verst er det noen der ute som har den beste dagen i sitt liv, som gråter av glede og som jubler av sin fulle røst.
Noen mennesker akkurat nå sier hadet, noen mennesker sier i dette øyeblikket hallo, eller god dag eller noe mer internasjonalt som "Sjallabais". Noen spiser i dette sekundet en sjokolade, noen sliter med selvbildet og unner seg ikke seg selv den sjokoladen. 
I den siste timen har en mengde tatt selvmord, mange har funnet ny livsglede og en del har reddet et liv. Noen har i dag vunnet på skrapelodd, noen har funnet noen mynter på bakken og sett på dette som en heldig dag.
Noen jobber, noen sover, noen har sex, noen gråter, noen spiser, noen danser, noen synger. Er det ikke ufattelig deilig hvor lite sammenhengende vi mennesker egentlig er? Jeg syns ihvertfall det.

Den introen ble noe lenger enn det som orginalt ble tenkt, men ach; slik ble det denne gangen. 
Fruen og jeg var på ultralyd her om tirsdagen. Og vet du hva eller?
Lille_jenta_ vår er perfekt. Ingen ulyder, ingen feil på lengde eller dimensjoner. Ingen tegn til downs eller noe annet illebefinnende. Så hva kan jeg si? Fruen min er en bakeriovn av høyeste klasse kan man vel si!
Jeg gleder meg så ufattelig mye. Mer enn til jul, bursdag, Bar Mitzva, påske, St. Hans og kinesisk nyttår til sammen! Og det er faenmeg alt for lenge igjen. Det er seks måneder igjen. Det er lenge det. Men greit nok, kan ikke forhaste noe som skal bakes så lenge. Steker man ikke boller lenge nok blir de så jævla rare inni. Og nå som det er snakk om en baby er det kanskje like greit å ta den tiden som klumpejenta trenger :)
Og den som våge seg å dytte frøkna mi ned trappen vil få 300 piskeslag på tissen sin. Om det så er jente eller gutt.
Og datteren min skal ikke ha kontakt med menn før hun er 30, så fremtidige pedofile kan bare gå vekk. Pappa passer på!

Ny dag, nye muligheter, nye ting som kommer på bordet som enten gjør deg glad, sliten, sint, sur, overrasket, grinete eller noen av de hundre andre sinnsstemningene. Jeg, for min del, har vært i ekstase siden mandags morgen klokken 08.00. Det er sånn cirka akkuratt nøyaktig da jeg begynte i min nye jobb. Og gud hvor jeg elsker min jobb. Den er fantastisk, den har fantastiske arbeidstimer, den har ålræite betingelser, utrolige kollegaer og - det beste av alt - Jeg jobber med pc'r.

Og det er ikke til å dytte under en stol at jeg er verdens største skapnerd, uten sidestykke, uten likemann og ingen over og ingen ved siden av og alt dette.

Arbeidet, som er superduper classified av høyere instanser enn meg, er fett, nyskapende og rett og slett awesome in the face. Hvis noen lurer på hvor/hva/hvem såeh...

Jeg jobber da for Berge solutions i Tønsberg. De driver med nyskapende pc'r som tåler mer enn oldemorra di sine peppernøtter fra nitten-tre-og-førr. Hvis du tror du kan ødelegge dem, så tar du feil.

Som sagt, jeg elsker arbeidet mitt - vi, altså min frue og jeg, går lysere tider i møte. Endelig ser det ut som ting går min vei, og jeg er egentlig ganske høy på livet. Fra FML til LML på under eb uke. IT'S A MIRACLE! Nå venter vi bare på at "alle" rundt oss skal slutte å være så forbannet slitsomme, ta mye av energien vår. Så flytter vi jo til en smud leilighet den første mai. Eller rettere sagt, når jeg får den første lønningen som da kommer fem-og-tyvende mai.

You Got Me Workin' Day And Night
And I'll Be Workin'
From Sun Up To Midnight

Guten Dag, Ich bin Frank. Neida, det er jeg ikke, men noen ganger så føler jeg meg som Frank. Du vet, det verbale monsteret inni deg som gjør at ord blir vrengt, meningene blir stygge og som sier at alle de negative/slemme tingene er rett og at de positive er feil. Kan til tider forveksles med den lille røde jævelen som sitter på skulderen din og visker slue ting inn i øret ditt. Min har en lei tendens til å forveksle mennesker jeg elsker og bør behandle med den ytterste respekt med mennesker som ikke fortjener det.
Til dere det omhandler; Beklager. Jeg prøver mitt beste, men mitt beste er langt i fra godt nok.

Videre, vekk fra det melankolske, jeg har en gledelig nyhet. Eller, for dere som skulle ønske at det var plass til dere i mine underbukser, så er vel nyheten ganske negativ.

Jeg skal bli pappa. Og nei, jeg tuller ikke. Jeg er dønn seriøs. Svømmerene mine har futt i seg og deklarerte krig på egget, smelte egget på tjukkis og sånn.. Ja sånne ting. Jeg ser alltid for meg mine små sjømenn med armyhatt, bayonett og sigar i truten på vei mot egget når jeg skal visualisere det. Kanskje det bare er jeg som er rar.
Eller teit om du vil.

Den lille reka der, den.. klumpete klumpebolla er hva som er min fremtidige datter/sønn. Og det er ganske sykt og tenke på. Jeg, som før jeg møtte min frue, hadde ikke en eneste plan som innehavde et lite krapyl med mine genetiske spor. Men nå, nå er jeg så jævla klar. Allerede planlagt alt. Planlagt barnerom i hodet mitt (Jeg planlegger i blått mens min frue planlegger i rosa.), sagt i fra til diverse mennesker jeg annser som onkelmateriale, sjekket inn på utallie pappafora, sett for meg kafeturer, trilleturer, bleieskift, våkennetter, bekkenløsninger, hastepakking til sykehuset fordi fruen føder for tidlig.
Alt har jeg sett for meg, alt er jeg klar på. Og jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg gleder meg. Gleder meg ufattelig mye til det sitter en liten en på fanget mitt, som gulper, smiler og raper litt. Jeg gleder meg til å kjenne min datters/sønn sitt lille faste grep om fingeren min. Jeg gleder meg til lange turer i parker og jeg gleder meg ufattelig mye til første gang jeg kan holde det lille kreket i armene mine.

Åherregud jeg har blitt gammel. På bare fem-seks måneder har jeg vokst ca. 30 år mentalt.
Og det er vel ålræit?

Frøken. Jeg elsker deg. Jeg gleder meg til du dytter ut en klatt med all din kraft som jeg kan stolt kalle min sønn/datter. Awesome McTitface.

Det er det jeg ikke er. Jeg hater tanken på og måtte gjøre noe, helst det samme, hver dag. Jeg tenker meg med en gang at det utarter seg til å bli sisyfosarbeid. Og for dere som ikke har hatt filosofi på skulen, eller rett og slett bare ikke orket å følge med; sysifosarbeid er arbeid som er endeløst og tungt.
Bare det å skrive for meg nå, selv om det er ufattelige mange uker siden sist, virker som den mest slitsomme begivenheten jeg kunne kastet meg ut på nå. Hvorfor sier du? DÅN svarer jeg.

Jeg satt meg egentlig ned for å skrive, nok en gang, for min frue sin skyld. Min frue synest det er meget artigsomt når jeg lar fingrene gli vagt over klaviaturet. Jeg skjønner ikke hvorfor. Hva gjør mine ord så anderledes fra andre sine, og/eller mer artige og lese? Jeg bruker da ingen spesiell font, ei bruker jeg et nytt og mer fascinerende språk. Dog mine utspring til noe annet enn mat og mote gjør det mer artig. Ikke vet nå jeg.

Mange blir sure på meg når jeg kaller den vesle frøkna mi for fruen. De skjønner ikke hvorfor. Ikke er hun gammel, ikke er hun grå.
Men her er greia. Jeg har da ack forlovet meg. Og jeg tuller ikke litt en gang. Og ikke angrer jeg heller. Og planene er stort å være sammen med hun for eeeevig og alltid. Og for alltid, deeeet er lenge det.
Men at vi er forlovet, føler jeg, gir meg en rett til å kalle hun for fruen min, siden hun er min fremtidige hustru, eller kalle det nå hva man ønsker.

"Å HÆRRIGUD TÆITING, HVA HAR SKJEDD MED DEG OMG LIZZ".
- Ingenting. Når man finner den mest utrolige personen man noensinne har sett, hvorfor skal man fortsette å lete?
Ikke vet jeg. Jeg var ihvertfall drita lei av å være evig singel.
"MEN HÆRRIGUUUUD TÆITING, HVA MED ALL UNGDOMSTIDEN DU MISTER????!111"
Jeg mister nok ingen ungdomstid. Jeg har hatt mine krumpspring, jeg har sett på den andre siden av hekken, jeg har vært steder, sett ting og fått opplevelser ingen andre kommer til å få. Jeg er fornøyd. Rettelse; Jeg er storfornøyd. Jeg har hatt uvurderlig liv, og har nu funnet meg en frøken som er uerstattelig.

Jeg er i sanne ord en heldig ung mann.
Eller en mann. Aldri skjønt hvor grensen for mann og ung mann går.

Siden sist jeg oppdaterte er vel det det store som har skjedd. Annet av tid har gått til kos og tøv, arbeidssøking og avslappning, lite fyll og fanteri men dog mye besøk av bekjentskap og venner. Og selvfølgelig har jeg brukt hundrevis av timer på min frue.

Men det skulle vel bare mangle.

Som en fotnote, som ingen andre enn min frue behøver å lese;

Kjære frøken, forlovede, honeybun og sirupssnurr;
Jeg elsker deg, tross alt.
Jeg vil ha deg for alltid, tross alt.
Jeg vil kysse deg, uansett hva.
Jeg vil kose, selv om morgenånden din lukter slaktede kuer og døde griser.
Jeg vil ha deg nær meg, selv når du har klaus.
Jeg vil snakke, selv om du vil sove.
Jeg vil hoppe og danse for å gjøre deg glad.
Shit fiske. Jeg skriver blogg kun for å gjøre deg glad.
Kjære, jeg elsker deg.

Hvorfor er du så dust? Kan ikke du holde deg mer stabil? Sånn for meg, for andre, for de jeg er glad i og dem de er glad i igjen. Jeg syns det er meget slitsomt at du skal få oss til å svaie så mye som du gjør. Du får oss til å si ting, mene ting og utragere på ting som egentlig ikke er så farlig, men siden du har bestemt hvordan vårt humør skal være denne dagen blir det jævelig vanskelig å reagere noe annerledes.

Kjære dagshumør. Jeg er villig til å inngå et kompromiss. Hva med at du gjør søndagene mine ræss, så kan du la resten av uken være uberørt? Eller hva med at du bare gjør meg morgengretten, så kan jeg ha resten av dagen til å bestemme selv hva slags humør  jeg vil ha? Ikke det heller?
Du er en hard nøtt Hr. D. Humør. Hva med helligdager, annenhver helg og en onsdag i måneden? Lenger kan jeg ikke strekke meg.

Men dette med dagshumør, er det ikke rart? At mange, inkludert meg selv våkner med en bestemt type humør, som vil mer eller mindre overskygge eller forsterke gleder og andre ting dagen bringer med seg? Jeg syns i det minste det er meget rart. Så rart at det er noe hodet mitt bruker mange timer på å tenke på. Og hodet mitt er i første omgang reservert for rariteter, mishaps, slip ups, verdensproblemer og min frue.

Kanskje det er noe jeg, som person og individ, kan gjøre for at dette skal bedre seg. Drikke bestemors hjemmelagde urtedrikk eller noe lignende før jeg søker trøst hos Ole Lukkøye. Eller kanskje det er så enkelt som å bedre kosholdet mitt? Jeg vet sannelig ikke. Jeg har da virkelig prøvd å spise musli og rosiner i en uke uten at det har bedret hverken energinivået mitt eller følelsen av å våkne opp med et bestemt humør.

Og dette med mitt dagshumør går jo også utover andre. Jeg har en omtenksom og herlig kjæreste som fort merker på meg om det skulle være noe galt. Og jeg får mange en dag spørsmålet "Er det noe galt?" og jeg tenker for meg selv "Er det kanskje det?", men ender nesten alltid opp med svaret "Nei". Så hvis du leser dette, fruen min, husk at hvis jeg våkner noe annet enn glad, så er det 99,2711% sikkert at det bare er fordi jeg har våknet med feil sinnsstemning.

Jeg elsker deg, M.
No matter what.
10hi.

God dag ditt søte rumpetroll.
Helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Min bedre halvdel har egentlig bare overtalt meg, nok en gang, til å la fingrende gli i moll over tastaturet. Om jeg får være så frittalende.
Men har det at jeg ikke vet hva jeg skal skrive om stoppet meg før? Nei, det har det ikke. Jeg har mer eller mindre fylt 90% av mine innlegg med svadaprat som ingen bryr seg om, ingen egentlig trenger å lese og som ihvertfall ingen skjønner. Kanskje derfor jeg har døpt bloggen min til teiting?
Det tror jeg.

Min flotte blivende hustru (NEIDA, jeg har ikke spurt hun enda - men jeg kjenner det på gikta) og jeg har i dag tatt en rolig dag. Jeg sitter i tanktop & chinos og hun sitter i min t-skjorte samt en joggebukse. Uten sminke. Slike dager er herlige. Dager man har tid til å gjøre det man vil, og i dag har vi begge blitt enige om å vise våre egenskaper i Photoshop.
- Hun vant. Fordi hun var flinkere. Selv om hun sikkert kommer til å nekte for det. Uansett, her er det jeg klarte å få frem;

Det ser kanskje ut som jeg har blitt en fullblods emofil, men det har jeg ikke. Jeg så bare for meg et bilde i hodet, og slik ble utspringet. Jeg likte det, min frue likte det som igjen betyr at jeg driter i om du liker det. Because that's just what kind of person I am.

Uansett. For å skrive litt om min frue siden jeg vet at hun liker det.

Kjære, jeg elsker deg. Du gir meg gåsehud på tunga og kiling i tå'aene mine. Du får meg til å smile, le, skjelve, gråte, hoppe, hikste, nyse, hoste og skratte. Du kan med bare dine ord og din kropp få meg til å føle meg som kongen av verden og føle det beste jeg noensinne har følt. Du er underbar, du er unik, du er nydelig og du er herlig.
Og du er min. Og hvordan det gikk seg til vet jeg sannelig ikke. Må ha noe med min sjarm (les; Flaks) og gjøre. Men jeg vet en ting. Jeg er heldig som har deg. Heldig som kan kalle deg min. Heldig som kan våkne sammen med deg å starte dagen med din morgenånde. Heldig som får eie en av puppene dine. Heldig som får stryke deg i håret. Heldig som har en som er så tolmodig, givende, awesome og pen. Heldig som har en som gir meg skryt når jeg er flink og lovord om en bedre gang når jeg feiler. Heldig som har en jeg kan elske.

Jeg elsker deg greia mi. Nå og til evigheten forbi.

Oh well, ut å slakte bjørner for å gro tilbake håret på brystkassa.

Overskriften er ikke min egen. Det er mer eller mindre en sitering fra en god venn av meg. Men den stemmer med det jeg nå skal fortelle. Mer enn noe annet så stemmer den overskriften.
Hytta ass.

Seks-og-tyvende november dro den beryktede firerbanden, også kjent under kallenavnet "The foursome", mot nye trakter for å skape liv og røre atter en gang.
Turen begynte såklart med at Karlface, var for sen, men dette skulle da ikke sette en demper på begivenhetene som snart skulle utfolde seg for oss.

Etter en overlastet bil, billys som var vinklet for høyt, ti til femten blå, dårlig benplass, mye elendig musikk, en bensintank som skrek om nåde og noen rykk fra klokken var vi endelig fremme. Fremme i det tredve kvadratstore skjulet som noen så elegant hadde valgt å kalle hytte. Missforstå meg rett, det var en riktig så koselig plass, men det manglet en ting. Bare en. Vann. Gud som jeg savnet varmt vann. Vann som strømmer ut og gjør kalde hender mer..  vel, bevegelige.

Etter noen timer med sprengfyring og huttring begynte den vesle habbiten av en hytte å bli riktig så staselig å befinne seg i. Jentene satte igang med noe kulenarisk på kjøkkenet og kom ut med Taco. Den ultimate hytterett. Den er sosial, lett å lage, krever ikke lang tid og er forholdsvis billig.  Resten av natten ble mer eller mindre brukt på å drukne eldre sorger i bunner av flunkende nye flasker og gode vennskap. Aaah, gleden av være ung.

Lørdagen startet på en ganske grotesk måte. En av tingene med denne hytta var at den var.. lettere ustabil i hvordan den holdt på varmen. Fyrte man den opp til femti grader kunne man nesten garantere for at den ikke var stort varmere enn femten når man våknet. Og det erfarte jeg og min frue. Blå føtter, en vakker en som sutrer og klynger seg rundt armen min. Det var ikke annet å gjøre enn at mannfolka hoppet ut i snøen og hugget det jævelbeistet av en furu som raget 400 meter i været og var i det minste 30 meter i diameter. Etter det brøyt vi med bjørner og slo oss selv på brystkassa. Vi var MANLY MEN!

Så var det påtide at mannfolka kunne vise at det fantes en sensitiv side av oss selv. Vi skulle kokkelere. På en stekeplate/ovnkombo fra nitten-treogsytti. Men vi klarte det. Vi gikk seirende ut av kampen med utstyret og lagde en middag som selv ikke Hellstrøm kunne stått imot.

Middagen var i godt i gang med å bli fordøyd og jentene hadde tømt nok en flaske. De utbrøt plutselig at de hadde en overraskelse og at Karl og jeg skulle følge med hver sin jente (omvendt av de jentene vi har en romanse med) på rommet. Og ikke kom med noen skitne tanker. De ville bare være som i barndommen og spørre på oss. Som søte var.

Vi kom begge frem til noen rungende ja, og vi endte opp med eller mindre som dette;

Og jeg har nå en kjæreste. En kjæreste så nydelig og så søt at jeg får villfugl og sommerfugl og andre ting som flyr inne i magen hver gang øynene hennes søker mine.
Varme stikk som gjør alt litt greie. Ømme og myke fingre som glir sakte over huden. Aah.

Du er så nydelig. Altfor altfor nydelig.